Da The Velvet Underground & Nico ble sluppet tidlig i 1967, var platen del av et kontinuum av beatpoesi, popkunst og filmer fra den franske bølge – bevegelser som knuste myten om at du trengte kompetanse for å kunne kalle deg selv en artist. Nå kunne alle som ønsket det, lage kunst. Den kunne være støyende og konfronterende («European Son», «The Black Angel’s Death Song»), men den kunne også være lavmælt («I’ll Be Your Mirror»). Og selv når tematikken var bekmørk, var den ikke vanskelig å forstå («Heroin», «I’m Waiting for the Man»).
Som Brian Eno så fint sa en gang, så ble det ikke solgt mange eksemplarer av albumet, men alle som kjøpte det, startet sitt eget band. Han snakket selvfølgelig om påvirkningskraften musikken deres hadde, men han kunne like godt ha beskrevet attityden til bandet. Lou Reed og kompani hørtes ikke ut som normale mennesker, men de hørtes ikke ut som profesjonelle musikere heller. Og i en tid der den amerikanske motkulturen drev mot psykedelia, Summer of Love og drømmende visjoner om hvordan verden burde være, omfavnet de en ærlighet som fremdeles oppleves som banebrytende den dag i dag.
