Med Splazsh (2010) skapte Darren Cunningham et album som fungerer bedre som samlet enhet enn som individuelle spor. Mens britens første album, Hazyville, benyttet mye av samme språk – et ekko av nedslitt rave og påvirkning fra ambient – er Splazsh en mer perfeksjonert evolusjon av samme sound. Sparket i gang av den nærmere ni minutter lange «Hubble», opplever man aldri en følelse av tapt energi i strømmen av låter. Det finnes ingen DJ-vennlige introer eller outroer, og dansevennlige innslag som «Senorita» er mer som melodiske dikt på noen få minutter. Enten det var i kraft av utmerket redigering, produksjon eller noe annet mer flyktig og ubestemt, ble Splazsh en umiddelbar klassiker.
