Man kan ikke fortelle en historie om en plaget artist, hvis vanskelige personlighet noen ganger overskygger det musikalske geniet hans, uten å nevne begge deler. Derfor hadde soundtracket til Purple Rain vanskelige forutsetninger fra starten av. Men når man lytter til det nå, er det umulig å forestille seg at det ikke var en umiddelbar suksess. Og det er kanskje albumets største prestasjon. Halvparten av soundtrackets låter var topp 10-singler, og det var virkelig dette albumet som forvandlet Prince Rogers Nelson fra bare å være viktig nok til å spille hovedrollen i en storfilm basert på hans eget liv, til å bli en av de tidenes mest kjente og særegne popstjerner. Filmen har absolutt sin sjarm, men suksessen skyldes først og fremst Princes stjernestøv, virtuositet og de flytende grensene mellom både musikalske sjangere og kjønn. De ni låtene er perfekte hybrider av pop, soul, dance, rock, R&B, funk og alt annet, og ingenting kunne stoppe dem på veien til stjernehimmelen. Det geniale med Purple Rain er albumets evne til å omfavne tilsynelatende motstridende stemninger – begjær, hengivenhet, intimitet, fremmedgjøring – og forene dem i et sammenhengende uttrykk. På «When Doves Cry» får Prince traumer til å høres erotiske ut, og dødstemaet får et befriende uttrykk på et spor som «Let's Go Crazy». De seksuelle eskapadene hans er spirituelle, desorienterte og nesten psykedeliske på «Computer Blue», mens den åndelige reisen hans tar av i gitarsoloen på tittelsporet «Purple Rain». Albumet satte rekorder og sjokkerte: Tipper Gores overreaksjon på bildet av Darling Nikki som onanerte til et magasin var starten på kongressens heksejakt og debatten om moralen i popmusikk. Prince trakk ofte paralleller til Jimi Hendrix når det kom til måten han blandet musikk som føltes både svart og hvit, like deler hellig og blasfemisk. I virkeligheten var han enestående, og det er fortsatt ingen som kan måle seg med Prince.